Kategoriarkiv: Tegninger

2016 – angstens år


Musta 5

 

2015 er akkurat blitt so last year, og et splitter nytt år står for døren. For de fleste betyr det forventninger til hva fremtiden skal gi med tolv måneders horisont på livet. Undertegnede, derimot, går inn i det nye året med en helt nyutviklet duggfrisk nevrose. Mine venner, det kommer til å skrives nye kapitler i psykologien.

Jeg er tungt angrepet av byggomfangangst.

Og det er midt i en byggomfangangstrie at denne bloggen her plutselig dukket opp i bakhodet. Langtlerret skulle jo dokumentere lykken ved et byggeprosjekt (hvilke forøvrig befinner seg på pallen over skilsmisseårsaker i Norge), og jeg ramlet egentlig av hele bloggen en plass rundt avstemming over varianter av peis. Det er altså min kone som skulle holde dette stedet i live. Nå skal det sies at vi har vært opptatt. Jeg har summert meg frem til at 2015 medførte over 30 -tretti- timer med kjøkkentegning. Jeg vet ikke om dere er klar over hva 30 timer kjøkkentegning kan gjøre med en mann, men det er ikke pent. Brennhet kaffe er helt avgjørende. På den måten kan du skolde deg selv med jevne mellomrom, og gjennom smerte få bekreftet at du fortsatt er i live. Nu vel.

Nå er vi imidlertid kommet så langt at det er på tide å stige til verket igjen, Anniken. For det har reist seg et bygg på Mustapartajordet. Et satans monster av en monumental koloss. Og her er et råd til alle menn som er bekymret for omfanget av byggeprosjekter; STOL IKKE PÅ TEGNINGER!! For på disse små todimensjonale papirlappene på kontoret til en entreprenør med nespressomaskin og gulltenner ser det hele så uskyldig ut. Så overkommelig. Så rasjonelt. Og før du vet ordet av det står du og titter opp på Harstad Plaza og lurer på hva faen det var som traff deg. Det har tatt litt av, kan du si.

Problemet her oppe er mørketid. For i mørketiden er det, vel, mørkt. Og vi kjører vår daglige tur i tomta etter jobb, snekkerne er dratt hjem, og det er svart. Men du føler det. Det er som å sitte skipbrudden i ei liten snekke midt på natten ute på det åpne havet og bekymre seg for at en supertanker skal komme ut av mørket. Du kjenner det er noe digert like ved. Det er som om alle lyder får en annen klang, og luften endrer seg. Det er der, og det er stort.

Så en dag stikker vi innom i dagslys, og det er da det treffer meg; hva i helvete har vi gjort? Nøyaktig hvor mange etasjer er det mulig å stable i høyden på en boligtomt? Med utvidet takhøyde?? Jeg har lest at det kan være lurt å ha med litt godsaker til snekkerne. At det finnes en sammenheng mellom lykkelige snekkere og lykkelig utgang. Så jeg rygger til semitraileren fra konditoriet, og hilser på gutta. Livet mitt ligger nå i spikerlomma til to unge menn.

 

-«Halla, gutta. Går det bra?»

-«Haha, jo takk, helt glimrende. Var det 2020 dere skulle inn? Hahaha (blunker)»

-«Du, jeg er faktisk ikke sikker, men om du ringer Ann..»

-«Haha, kødda. Greit i rute, her. Men det er litt av en utfordring. Artige løsninger. Ikke akkurat A4, hehe»

-«Ja, jo, det er vel ikke sånn husbank, men så sært er det vel ikke akk..»

-«Hehehe, det er litt av et hus. Jævlig stort!»

-«Neeei, det må du ikke si!? Det er vel vanlig å bygge såpass i dag, mange..»

-«Største jeg har bygd, iaffall! Men drit i det, er det berlinerboller de bærer inn der borte?»

 

Jeg innser raskt at jeg uansett har et problem. For jeg har enten a) en snekker som har bygd sykt få hus, hvilket er lite sannsynlig da han lyser rutinert håndverker, eller b) et ekstraordinært prosjekt. Og for en introvert konservativ som er mindre spontan en Ludvig i Flåklypa, er det krise. Krise! Jeg liker ikke ekstraordinært. Jeg liker stabilt. Midt i feltet. Gjennomsnitt, der har du meg. Og dette her, dette er faen ikke mye gjennomsnittlig.

Så jeg drar tilbake etter mørket. Utstyrt med ishakke, piggsko, klatretau, og syv tusen lumen på hue beveger jeg meg inn i beistet. Det er som Pinocchio som forsvinner inn i den hvalen. Et sammensurium av reisverk, stillas og dragere på størrelse med operaen i Bjørvika møter meg. Ronny i stillas, finn en feil. Jeg kjemper meg opp fra sokkelleiligheten, og i løpet av tre kvarter er jeg inne i hovedetasjen. I kjøkkenet etablerer jeg basecamp, før jeg sette inn toppstøtet. Takterrassen. På dag to når jeg toppen. Det er som å komme opp på et fjellplatå. Takterrassen var et stridstema tidlig i planfasen. Strid i form av at min innstilling -«totalt unødvendig» – brøt en smule med Annikens – «håndballbane med evighetsbasseng». Det eneste som er sikkert med flate tak med takterrasser er at de kommer til å lekke. Vi snakker fossefall innen to år. Og jeg og dronninga i hver sin badering i TV-stua. For er det noe jeg ikke er, så er det taktekker.

Jeg har såpass høydeskrekk at det var uaktuelt å bevege meg bort til rekkverket, men jeg registrerte at man ser ned på Grytøyfjellene. Langt der nede skimter jeg nabohuset. De som nylig hadde en onkel på besøk, som, mens han betraktet vårt lille prosjekt fra stuevinduet utbrøt; «Ka i hælvete? Kommer det en skole i nabolage»?

I tillegg blir en lett bris på bakken til orkan her oppe. Oppsummert er jeg i ferd med å reise et hus med en takterrasse jeg ikke kommer til å bli sett død på. 

I skrivende stund går diskusjonen om hvorvidt våre Halvor Motbakke – møbler også kan brukes i Buckingham. Jeg har havnet i en ufrivillig gisselsituasjon. Disse kiropraktorbenkene jeg har skydd som pesten passer plutselig ikke inn i nyhuset. Tap – tap. Jeg må enten forsvare ståsofaen, eller risikere ytterligere skadeomfang på sykkelbudsjettet ved å kjøpe nytt. Anniken hevder at hun har «vært å målt at den ikke får plass i stua», og svarer på direkte spørsmål om hun lyver; «vet ikke».

På TV’n har Wienersymfonien akkurat avsluttet champagnegaloppen, og de første hopperne skal kaste seg ut fra hoppkanten uten hensyn til konsekvenser. Det er så symbolsk at en byggomfangstrie treffer meg med full tyngde, og jeg kryper sammen i fosterstilling. Da får man faktisk nesten plass i en lovechair fra Halvor Motbakke. Det er da noe.

Oljeprisen skal opp. Godt Nytt År.

NB! Del gjerne, da blir det fart på bloggen og fruen, og kanskje får dere vite litt mer om slottet, og litt mindre av dette vrøvlet;-)

Reklamer
Merket med , , ,

Tegninger ✨


Nå er huset vårt ferdig tegnet, og vi er superfornøyde😃 Tegneprosessen har tatt ca 5 måneder. Det føles fantastisk å ha kommet i mål nå, slik at neste prosess kan igangsettes-nemlig byggesøking til kommunen… Arkitektene i Idehus har vært tålmodige med oss, å har holdt seg innenfor alle retningslinjer, så det er god grunn til å tro at kommunen godkjenner prosjektet.
Hvis alt går etter planen, er vi i gang i august/september😃
Her er tegningene av vårt drømmehus😃

IMG_6437

IMG_6438

IMG_6436

Merket med
Reklamer
%d bloggere like this: